A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et tema i vår tidsalder, i det minste i den industrialiserte del av verden, er at mennesker begjærer stillhet uten å finne den. Ståket fra trafikk, uavbrutte pipelyder fra telefoner, digitaliserte annonser i busser og tog, TV-apparater som skriker selv i tomme kontorer virker som vedvarende angrep og distraksjoner. Menneskeheten sliter seg selv ut med støy og lengter etter det motsatte — enten det er i villmarken, ute på det store åpne havet eller på et eller annet tilbaketrekkingssted som er hengitt til stillhet og konsentrasjon. Historieprofessor Alain Corbin skriver fra sitt tilfluktssted ved Sorbonne-universitetet og den norske oppdageren Erling Kagge, i sine memoarer fra Antarktis' øde områder, hvor begge har forsøkt å flykta unna. Og likevel, som mr. Corbin påpeker det i «A History of Silence», er det trolig ikke mer støy nå enn det pleide være. Før luftfylte dekk, var bygatene fulle av øredøvende klapring av metallspente hjul og hestesko mot brostein. Før frivillig isolasjon via mobiltelefoner, summet busser og tog gjenlyd av samtaler. Avis-selgere lot ikke varene sine ligge i tause hauger, men annonserte dem med høy røst, akkurat som dem som solgte moreller, blomster og fersk makrell. Teateret og operaen var et kaos av hurra-rop såvel som buu-rop. Endatil ute på landet, sang bøndene mens de slet og strevde i sitt ansikts sved. De synger ikke lenger i vår tid. Støynivået har ikke endret seg så mye, siden forutgående århundrer også klaget over, men distraksjonsnivået, som fyller rommet rundt oss, som stillheten kunne fylt i stedet. Et annet paradoks tårner seg opp, når det viser seg — i dypet av furuskogene, i den nakne ødemarken, i et brått forlatt rom — det virker nesten mer forstyrrende enn å ønske oss velkomne. Redselen kryper inn, øret fester seg ved hva som helst, enten det er fresingen av ild eller fuglekvitter eller susingen fra løvtrær, som kommer til å redde det fra denne ukjente tomheten. Folk vil så gjerne ha stillhet, men ikke for mye av den, takk. |